Lågen og laksen - et avsluttende kapittel

Georg Fr. Rieber-Mohn tillegger meg 2 hovedteser basert på mitt innlegg om laksen i Lågen. Jeg er ydmyk nok til ikke å være kategorisk på hovedtese nr. 1: At Lågen forvaltes på en utmerket måte. I så måte vil jeg gjerne redegjøre for de faglige vurderingene som ligger til grunn for denne forvaltningen (Jada, her kommer noen motbevis basert på faktisk utførte undersøkelser i offentlig regi, men som også bekreftes ved selvsyn i Lågen). Først vil jeg imidlertid påpeke at Georg Fr. Rieber-Mohn går i samme felle som vi ser en tendens til hos flere, nemlig at biologi og politikk blandes. Det politiske dreier seg om hvem som skal få lov til å fiske og med hvilke metoder fisken skal fanges. Biologisk sett er det likegyldig hvordan fisken fanges, en død laks får ikke gytt uansett. For å ta det politiske (og enkleste) først; vi er bundet av en rettskraftig dom fra 2007. Dommen ble resultatet av en jordskiftesak i Lågen. Denne slår fast at ved reguleringer av fisket i Lågen, skal alle fiskemetoder rammes forholdsmessig likt. Dermed er diskusjonen i praksis redusert til hvor mye laks det er forsvarlig å fange. Den relative fordeling mellom fiskemetodene er gitt!

Vår vurdering av riktig beskatningstrykk bygger på prinsippet om oppnåelse av det såkalte gytebestandsmålet. Med gytebestandsmål menes det antall hunner som skal til for å gi nok rogn for å få en maksimal produksjon av yngel (bæreevnen). Vi har kartlagt hvilke områder som potensielt er egnet for produksjon av yngel. I Lågen har vi forholdsvis store områder med liten strøm og fin sand som er som ørken å regne og som ikke produserer lakseunger. Vi har også store områder som er svært produktive. Vi har en dialog med Vitenskapelig råd for lakseforvaltning om hvilken rogntetthet som er nødvendig for å oppnå maksimal produksjon. Hvis rogntettheten defineres til 2 rogn pr m 2 , er gytebestandsmålet nådd i alle årene, også i 2009. Med 4 rogn pr m 2 , er ikke gytebestandsmålet nådd i år. Av "føre-var" hensyn velger vi uansett å foreslå et redusert beskatningsnivå for de neste årene.

For å understøtte riktigheten av gytebestandsmålberegningen, ser vi på de kartleggingene av yngeltetthet vi er med på gjøre i Lågen. Disse viser høye tettheter av yngel også i 2009, selv om fangstene har vært dårlige de siste årene. Disse undersøkelsene vil forstette også i årene framover som en kontroll på at beskatningsnivået ikke er for høyt.

Georg Fr. Rieber-Mohn etterlyser en forklaring på de relativt dårlige fangstene de siste årene. Problemet ligger åpenbart i sjøen. De aller fleste villaksbestandene i Norge befinner seg i en bølgedal. Det er generelt lite smålaks i fangstene og smålaksen er svært liten og tynn. Undersøkelser av sjøoverlevelse på Drammenslaks, som vi skulle tro møter de samme utfordringene i sjø som laksen fra Lågen, viser at overlevelsen av smålaks var opptil 60 ganger bedre på 1980-tallet enn nå. Også overlevelsen for mellomlaks har gått betydelig ned. Dette gir selvfølgelig utslag på fangststatistikken. Vi ser også en tendens til at både smålaksen og mellomlaksen er svært tynn og skranten. Dette indikerer at det er mattilgangen i sjøen som er problemet. Indikasjonen forsterkes ytterligere gjennom det faktum at forskerne finner svært lite tilgjenglige næringsemner (plankton og småfisk) for den minste laksen i oppvekstområdene i Norskehavet. Dette skyldes dels overfiske av disse småfiskebestandene og dels at bestandene av sild er rekordstore. Silda konkurrerer med smålaksen om maten. Når laksen først når den størrelsen at den selv kan begynne å spise sild, vokser den raskt. Det forklarer den høye andelen storlaks i årets fangster og storlaks i god kondisjon. Årsakene til de rekordhøye fangstene av laks på 1980-tallet både i Lågen og andre elver, skyldtes sannsynligvis at sildebestanden da var helt nedfisket. Havforskerne har tro på at naturlige endringer vil føre til at laksens mattilgang vil bedres på mellomlang sikt. For å unngå overfiske i sjøen og havområdene, må nasjonale politikere vise vilje og evne til å ta tak i dette.

Døgnkvoter (såkalt Bag-limit) som en del fiskere er tilhengere av, er definitivt ingen god reguleringsmekanisme for en lakseelv. En slik kvote representerer et konstant beskatningstrykk helt uavhengig av mengde laks som går på elva. Dermed vil man, hvis kvotene ikke settes lavt nok, fiske for mye i dårlige år, mens vi går glipp av et høstingsverdig overskudd i gode år med mye fisk på elva. Rettet fiske og gjenutsetting er generelt heller ikke en særlig god reguleringsmekanisme i Lågen, da temperaturen ofte overstiger hva som ansees som forsvarlig for gjenutsetting (18 0 C).

Den mest virkningsfulle metoden å begrense fisket på, er en avkortning i effektiv fisketid (sesongregulering) som representerer en forholdsmessig lik innskrenkning for alle som fisker i Lågen. Like viktig er det å lykkes med en dynamisk forvaltning av Lågen. Dette er innført gjennom en pålagt evaluering midtveis i sesongen. Basert på denne evalueringen, så kan man iverksette ytterligere begrensninger i inneværende sesong hvis evalueringen tilsier dette.

Et lite hjertesukk mot slutten: Laksefiske skaper mange følelser. Ofte er det slik at følelsene fremkaller det irrasjonelle i oss. I Lågens tilfelle er jeg redd for at nettopp dette er tilfelle gjennom det faktum at vi er mange som tror at vi har funnet løsningene. Det er imidlertid påfallende at løsningene som lanseres ofte slår best ut for det fisket en selv har interesser i.

Og helt til slutt, en liten hemmelighet også fra min side: Jeg har en drøm om å lære meg fluefiske, en fiskemetode jeg ikke behersker ennå. Da tar jeg Rieber-Mohns utsagn til etterretning og satser på at fluefiske etter ørreten er mer morsomt!

Asle Granerud

Leder, Numdalslågen forvaltningslag

 

 

 

Relatert: